Det var den våren vi satt inne. Hjemme på dagtid, hjemme på kvelden. En rask trimtur, ut med bikkja eller i butikken. Så rett hjem. Vi her i grisgrendte strøk satt inne, og jammen gjorde de det ikke i Oslo og Bergen også. Der lå gatene øde, teatrene var tomme, dag etter dag, som om hele salen hadde fått sjokk. Som om det var en pandemi eller noe.
Da påskedagene kom og folk lengta max til fjells, trakk noen av dem ut i gatene. Sola skinte og det var neste umulig å la være. De fikk så hatten passet i avisa. De var for mange, samtidig. Likevel var nesten alle hjemme.
Jentene i den tross alt ganske store leiligheten på Torsov gikk gatelangs helt til Tøyen for å besøke bestemor. De var jo bare fire til sammen; de to barna, mamma og bestemor, ingen av dem var sammen med noen andre, det måtte vel være lov. Torsov-Tøyen tur/retur på sjuårige bein var påsken 2020. Bussen gikk den, men ingen ville være med.
Det rareste i denne rare tilværelsen er at Hele. Verden. Er. Rammet. Jeg skjønte det ikke før jeg så et bilde av lille Paulo, sønnen til ei gammal venninne, i huset ved stranda i Brasil. Han satt og vagla på en stol ved vinduet, foran det som helt åpenbart var mammas Macbook. Hjemmeskole, på rosa tastatur. Jeg trodde kanskje at de ga litt f. De gjør jo ofte det, i Brasil.
Men nei. Mor reklamerte for et supert opplegg hun hadde funnet til sønnens skolestart. Oppstarten etter sommerferien i januar og februar kom knapt i gang før i alle fall disse folka dro hjem. For med en skrudd president og derfor koronoasmitte helt ute av kontroll, må man ta ansvar sjøl. Og det er det mange som gjør. Nå skal Paulo har strandpåske. I huset sitt. Jeg håper de kan se bestemor inne i byen, selv om det nok er for langt å gå dit.
De tre gutta jeg kjenner i Indiana driver foreldrene sine til vanvidd – mor og far jobber begge i legemiddelindustrien og har ikke sjans til å håndtere alt sammen, med de mest krevende arbeidsdagene de noensinne har hatt. Og så tre villmenn hjemme hele dagen. Jeg vil tro besteforeldrene er nødt til å trå til, selv om de ikke hadde fått lov til det i Norge. For dem blir det ingen påske før kanskje bittelitt neste helg. Når begge jobber i privat næringsliv i USA, må man stå på. De har flaks som jobber i en bransje som mildt sagt ikke er rammet – her må det smis. Evigvarende dager på kontoret og i laben. Verden trenger medisiner, det overlever denne familien på. For under de høye lønningene sine, har de ikke noe norsk sikkerhetsnett. Det er skumle tider. Og gutta herjer i huset.
Ella bor egentlig på Hawaii og skulle besøke far i et helt annet land. Han er syk, hun fikk han innlagt på sykehus tidlig i mars. Nå sitter hun iinnesperret i hans leilighet. Helt alene. Er lykkelig for speilet hun kjøpte for lockdownen – og legger ut masse bilder av seg sjøl foran den. Venner i London handler matvarer kun på nett og jogger i parken. Bruker timesvis på matlaging. Så er man alle fall oppslukt av noe.
Min italienske biologvenn kom seg heldigvis hjem til sine gamle foreldre i Venezia. Nå er han isolert samme med dem, i deres lille leilighet. Påske 2020 i Venezia, der altså. Kanskje tar han seg en tur over Markusplassen helt alene.
På et blunk ble det sånn. Over hele verden lever mange helt, helt annerledes enn vi pleier, vi snakker alle om det samme. Homeschooling og home office. Hjemmepåske. Vi sender rundet memes på spansk om «semana santa en casa». På Tingvoll og Oslo, i småbyen i Brasil og i Indianapolis. London og mildt sagt Venezia. Leger og helsepersonell jobber livet av seg, og skal gjøre det i lang tid ennå.
Binder det oss sammen? Det at vi alle rammes samtidig? Igjen og igjen må jeg minne meg på at det gjelder ALLE. Huske på lille Paulo ved vinduet. Det finnes ikke noe afterski jeg skulle vært på i år, hverken på Tingvoll eller Trysil. Ikke noen strandfest utenfor vinduet til Paulo jeg kan lengte til. Jeg trenger ikke lure på om jeg skal invitere naboer til middagshalloisa. Endelig går jeg ikke glipp av alle teaterstykkene jeg skulle sett i London. Ikke noe skjer, i den verden vi kjenner. Vi bare er, sammen og hver for oss.
Jeg tror det kan endre verden, gi oss en tydeligere forståelse og kjærlighet for hverandre, på tvers og på tross av alt. Jeg krysser fingra.
God påske 2020.
